KRÆSJ

Det finnes et utall bilder av vår lille «Le Canard Rouge». Se f.eks. nr.16 og 30. Her er enda et, og man kan si at det har en viss tematisk likhet med det forrige, altså nr.30:

Bilen står foran en rundkjøring og venter på klar bane. En annen bil står like bak, nærmest oppå CV’n, og en tydelig hissig sjåfør, den skyldige, er på vei ut av denne andre bilen for å skjelle ut AG som kjører vår bil, og som slett ikke har gjort noe galt. Hun har som sagt i henhold til trafikkreglene stoppet opp for å vente på tur foran rundkjøringen. Det er nettopp det man skal gjøre når man kommer til en rundkjøring full av biler. Den andre bilen, som altså nå på brutalt vis har kræsjet inn i CV’n bakfra, har tydeligvis har hatt svært dårlig tid. Han har sikkert forsøkt å bremse, men ikke tidsnok. Den lille røde anda vår har fått en underlig fasong. Nå ser hun nærmest ut som en kanin som sitter på spranget, hun er trykket sammen og blitt vesentlig kortere enn de 386 cm hun er registrert med. Citroën 2CV har vel aldri vært kjent for å være spesielt kollisjonssikker, og her har den fått en behandling som ble litt i overkant.

Nå vi studerer bildet nærmere ser vi at også den andre bilen er påført en viss skade. Ikke mye utvendig. Det var muligens en Volvo eller en annen type panservogn. Noe av den røde franske lakken kan ha smittet over på dens fremre støtfanger, kanskje, men den største skaden har skjedd innvendig: Bilen tilhørte en mann som drev med catering av et eller annet slag, og han hadde baksetet fullt av påsmurte snitter. Disse hadde ikke hatt vett til å stoppe da bilen bremset opp. De hadde frekt og freidig fortsatt, i henhold til tyngdeloven, i samme bane som de hadde befunnet seg. Framover. Bilens indre var m.a.o. et eneste søl av havarerte rekesmørbrød, roastbeef & karbonader, majones, persilledusker og ymse annet garnityr m.v. Sjåføren hadde som nevnt hatt dårlig tid. Vi kan vel forestille oss at en 80-årsdag, et minnesamvær eller lignende allerede satt benket og ventet på servering. De lekre snittefatene var nå altså alvorlig demontert, og snittene ikke lenger i en slik forfatning at de kunne serveres, verken for festende eller sørgende. Sjåføren hadde med andre ord et problem. Hvordan det ble løst framgår ikke av bildet.

Når det gjaldt «Le Canard Rouge» var situasjonen også alvorlig. Vi vippet mellom håp og fortvilelse, men verksmester Eriksen på Ha-Bil var en dyktig fyr: Han festet bilens ramme i veggen på verkstedet, og ved hjelp av en traktor og en kjetting dro han bilen ut i sin fulle lengde. Hvem vet, kan hende bilen var en centimeter eller to lengre da vi fikk den tilbake?