FRISØREN

Her er enda et bilde fra 1960-tallet. Det er tatt i Rådhusgata i Sandefjord og viser et vindu og en dør inn fra gata. Det er ikke mulig å se inn gjennom vinduet, for det er dekket av en stor plakat med teksten «KLIPPING KR.5». En tid etter at dette bildet ble tatt, var 5-tallet forresten dekket over av en annen plakat med 10-tall. Inflasjonen hadde innhentet min barndoms frisør. For det var frisøren som holdt til bak den store plakaten. I et trangt, lite skrekkabinett av et lokale ble hoder klippet for en billig penge.

Å bli klippet har aldri vært blant mine yndlingsaktiviteter. Nå var det i og for seg et framskritt at min far spanderte en femmer (Kanskje det var den blå seddelen med Fridtjof Nansen på?) og sendte meg av gårde for klipping.  Jeg har nemlig også tidligere blitt klippet hjemme med en «klippemaskin», en slags saks som rev mer enn den klippet. Det var systematisk lugging, en lettere tortur. Frisøren i Rådhusgata hadde tross alt elektriske maskiner som gjorde lidelsen noe mindre pinefull.

På den annen side hadde frisøren et nokså begrenset repertoar, og når det handlet om klipping av ynglinger hadde han nok bare én fasong å velge mellom. Og den valgte han hver gang.

Nå skal det sies til frisørens fordel at han var rask. Det måtte han nok være dersom han skulle sikre seg en anstendig timelønn. Det betydde at pinen var relativt kortvarig, men det betydde også at den stakkars nyklippede måtte være lynrask dersom han skulle unngå kronen på verket: Et eller annet parfymert og illeluktende hårvann eller hva det nå var. Frisøren dynket det som var igjen av hår med denne mystiske væsken, og gned det godt inn i skallen. Det hendte jeg rakk å rope «NEI TAKK» før han fikk gjort noe ugagn, men det hendte også ofte at han var for rask. Da var det om å gjøre å dra lua langt nedover nesa, komme seg hjem og skrubbe svineriet ut av håret.

Det å klippe seg ble ikke noe enklere med årene. På 60-tallet skulle en ung mann gjerne ligne på popmusikere fra Storbritannia. Ønsket om å anlegge «Beatles-sveis» gikk ikke spesielt godt sammen med foreldregenerasjonens syn på hvordan unge menn burde framstå. Og frisøren hadde som sagt et begrenset repertoar.

Frisøren var en harmløs og vennlig menn, men én gang skal han ha blitt virkelig sint på en kunde: Det ble meg fortalt (av en annen frisør) at en kvinne kom inn i salongen med en rull stoff som hun ville ha kippet til. Billig, slik plakaten i vinduet la opp til. Hun skulle sy seg ny kjole. Da ble vår mann som sagt meget vred, og damen ble resolutt kastet på dør.

Siden vi snakker om frisører: Her er et bilde til, et bilde fra en gang da det faktisk var om å gjøre å få klippet seg, og det i en viss fart. Ved oppstilling på Evjemoen en høstlig fredag i 1971 ble Syversen og Holst-Hansen nektet helgepermisjon siden håret vårt kunne sies å ligge (hårfint) over skjortekraven og ørebrusken. Dette var slett ikke forenlig med Hærens standard for permisjonssveis. Vi styrtet tilbake til brakka og skamklipte hverandre mens bussen til Kristiansand så å si sto med motoren i gang og ventet. De to menige framsto etter hvert som særdeles krigsherjede, vil jeg tro, men permisjonen ble heldigvis reddet!