BRILLENE

Dette bildet viser en ung mann på vei oppover Jernbanealléen i Sandefjord. Han går meget ustøtt, det virker som om han ikke greier å beregne avstanden ned til fortauet, som om den ene foten tråkker i løse lufta, noe som kunne kvalifisere ham for «Silly Walks». Han nærmest raver av gårde som etter en svært fuktig rangel.

Gutten har ikke vært på rangel. Han har vært hos optikeren og hentet sitt første par briller. Og ja, jeg tilstår gjerne, gutten på bildet er meg.

Bildet er nok tatt i 1966, så vidt jeg kan huske, den sommeren da jeg skulle begynne på realskolen. Det er noe uklart hvorfor det ble sånn, altså hvorfor noen tok initiativ til å gjøre brilleslange av meg. Hadde synet begynt å svikte? Ble jeg sliten i øynene av å lese? Klaget jeg over vondt i hodet? Alt dette er i tåka, men jeg husker at de nye brillene ble satt i forbindelse med min framtid som student: Pappa mente at siden jeg, slik han så det, skulle tilbringe de neste 10-15 (?) årene i hardt arbeid på diverse lesesaler, var det viktig å være utstyrt deretter. Nå hadde ikke jeg sommeren 1966, nylig utgått av folkeskolen, noen planer om å bli student. Jeg hadde overhodet ingen planer om hva jeg skulle bli eller hvorfor. Hele den greia var et skremmende mysterium som jeg tenkte minst mulig på. Men Pappa hadde planer. Han var helt klar på at jeg skulle begynne på gymnaset og senere studere. Det var riktignok ingen tradisjoner for slikt hos oss. Hans juridicum var vel det eneste spor av akademisk utdannelse i familien. Om det var særlig gjennomtenkt vet jeg ikke, men han luftet til og med en idé om at jeg også burde studere jus, og så kunne vi på hans gamle dager drive sakførerkontor sammen, «Holst-Hansen & Sønn». Å si at jeg var klar for noe slikt, ville ha vært ikke bare en overdrivelse, men en blank løgn.

Men det ble forventet at jeg i alle fall skulle studere, og nå hadde jeg briller, så da var jeg på én måte allerede i gang. Nå kan jeg vel ikke skryte på meg noen lang og tung akademisk karrière, men brillene har kommet til nytte likevel. Det har blitt mye lesing, men det er godt man ikke skal opp til eksamen i alt som er lest.

Brillene var i utgangspunktet ment å være «bare» lesebriller. Altså til bruk ved lesing. Som jeg allerede har fortalt, prøvde jeg altså likevel, med noe besvær, å gå med dem. Riktignok var de latterlig svake, sammenlignet med de jeg nå benytter, men ganske fort ble det slik at brillene ble sittende på nesa i all slags vær. Jeg gadd liksom ikke å ta dem av og på hver gang et eller annet skulle leses.

Blir man, eller gir man inntrykk av å være intellektuell og dypsindig av å gå med briller? Neppe. Jeg har aldri merket at det har hjulpet noe særlig i den retning. Jeg har derimot kommet dit hvor Pappa også etter hvert var, før synet sviktet ham fullstendig, at jeg må ta av meg brillene når jeg skal lese den minste skriften. Vi ertet ham litt for det. Nå erter jeg meg selv. Nå drar jeg rundt på ikke mindre enn fire par: Briller til å gå eller kjøre med, til å lese med, til å jobbe på PC’en med, og briller som skjermer for sola. Sannelig har jeg ikke også anskaffet meg svømmebriller med styrke. Og alle disse veksler jeg mellom etter behov.

Det er blitt en del «utgåtte» eksemplarer opp gjennom årene. Vanligvis er ikke bildene/tekstene i dette albumet illustrert med visuelle bilder, men her gjør jeg et unntak. Noen av mine gamle briller ble rasket sammen fra skrivebordsskuffen. Hvorfor i all verden jeg har samlet på dem? Et særdeles godt spørsmål.