TENNENE

Noen ganger trenger man sine tenner for å kunne bite fra seg, tygge gulrøtter eller glefse mot en irriterende og brysom person. Andre ganger er tennene mest til pynt. Uten dem blir man kanskje noen tiår eldre, framstår som noe ufarlig, ja rett og slett tannløs?

Dette bildet er tatt på trappa til mine foreldres hus, engang på begynnelsen av 2000-tallet, vil jeg tro. Jeg stakk innom for et lite ettermiddagsbesøk uten å ha varslet min ankomst på forhånd. Jeg ringte på uten at det kom noen reaksjon fra innsiden. Jeg ventet, ringte på på nytt. Fortsatt ingen reaksjon. Jeg så at lyset sto på, så at de gamle var hjemme var det ingen grunn til å tvile på. Man forlater da ikke sitt hus og hjem med full flombelysning. Ville de ikke ha besøk? Var det noe galt på ferde? Kunne de ligge besvimt og ute av stand til å åpne døra? Jeg vurderte å finne ekstranøkkelen som hang på «hemmelig sted» i garasjen, men rakk det ikke før jeg hørte tassende skritt innenfra: Mamma låste opp og gløttet så vidt på døra: «Du må vente litt. Pappa kan ikke finne tennene sine.» Døra forsiktig igjen og i lås.

Noen nye minutter å vente, før sjefen sjøl kom og låste opp med et stort smil. Porselenet på plass, «Å, så hyggelig at du kommer. Stig på, Mamma skal akkurat til å sette over kaffen!»

Her var det bare å gjøre gode miner til slett spill, for jeg hadde ikke hjerte til å avsløre den gamles lille nødløgn. Han, familiens overhode, ønsket selvsagt ikke å framstå for sin sønn som en tannløs olding, og dette er blant de tingene som ikke skal tøyses med.

Dette bildet ligner mistenkelig på bildet av Farfar (#2 Vadefuglen) som mistet sine tenner mens han badet. Kan hende ligger det noe i de holsthansenske gener her. Det betyr vel i så fall at det er min tur neste gang.