STUDENTEN

Bildet, som er i halvfigur, viser en ung mann iført jakke, hvitskjorte og slips. På hodet bærer han det stolte, tradisjonelle hodeplagget STUDENTERLUEN. Et slikt bilde kunne kanskje vært tatt ved en hvilken som helst festlig anledning, men lua, skjønt det burde vel hete «luen», avslører at det her utvilsomt må være snakk om en nyslått artianer. Hvem andre bærer, jeg kunne si «har rett til å bære», et slikt latterlig hodeplagg?

Det er ikke noe godt bilde. Den unge mannen virker brydd, nærmest sur. Det er nesten så vi ser ham tenke: «Skal vi ikke bare få dette overstått! Knips bildet og bli ferdig!» Samtidig hører vi fotografens «1-2-3; Smiiiiil!» i bakgrunnen, og det litt harde klikket fra instamatic-kameraet da filmen eksponeres og studenten foreviges. Den svake skjelvingen i fotografens hender gir den ørlille uskarpheten i bildet.

Historien bak bildet er kanskje ikke åpenbar, men kan kort fortelles slik: Det var ikke enighet mellom studenten og hans far om hvorvidt det var ønskelig eller nødvendig å få tatt et studenterbilde. Helst ville faren dra gutten med til en ordentlig fotograf og få tatt et ordentlig bilde som kunne henges i glass og ramme til offentlig beundring og beskuelse på en godt synlig plass i stuen: «Se vår sønn, Studenten!» Den første artianer i den nye generasjon! Det var slik det ble gjort før i tiden. Det var slik det ble gjort med faren og hans søster tretti år tidligere, den gang det å ta artium virkelig var noe. Farens søster, studentens tante, hadde endog tatt latinerartium, noe som slett ikke var å kimse av. Disse to studentene, familiens aller første artianere, hadde hengt godt synlig på sine foreldres stuevegg i alle år. Uteksaminert like før den andre store krigen, som for øvrig forstyrret planene om videre studier. Skjønte ikke vår umodne og opprørske unge mann med hvilken stolthet hans foreldre betraktet hans nylig avlagte eksamen, som, når sant skal sies, slett ikke var så aller verst?

Sønnen sa nei takk til dette. Hans opprør hadde nok så langt ikke vært med utestemme, men et sted gikk grensen: Skjønte ikke forrige generasjon at det å ta artium på begynnelsen av 70-tallet slett ikke var den store, skjellsettende begivenheten som det sikkert hadde vært før krigen? Dette latterlige hodeplagget, et symbol på en slags fordums åndselite passet bare så grusomt dårlig på et hode som var mer preget av 60-tallets forvirrede idealer.

Og dessuten kom han aldri til å bruke denne luen, selv ikke på 17.mai, slik foreldregenerasjonen fortsatt insisterte på å gjøre, der de utstyrt med rød-hvit-blå sløyfer spankulerte gjennom byens gater og flagget for all verden at «Jeg har bestått artium! (for tredve år siden)» Og hvorfor i all verden bruke hundrevis av kroner på en lue som skulle benyttes én eneste gang, og da som rekvisitt på et bilde? Makan!

Det hele endte i et slags kompromiss: Bildet ble tatt. Hjemme i hagen, og ikke hos noen fotograf. Studenten gikk med på å skifte til skjorte og jakke, men forlangte at bildet ble tatt bare i halvfigur. Han gadd ikke stille i full dress (Nok et latterlig plagg!), og ble derfor fotografert barbeint og i kortbukser, men formelt kledd oventil. Og høyt i toppen -