FØTTER

Her er et bilde av et par føtter. Det er mine føtter. De har båret meg i mangeogseksti år, og de bærer meg fortsatt. Jeg har mye å takke disse føttene for, selv om de nok også fra tid til annen har ledet meg på ville veier.

På bildet, som er tatt på ei operasjonsstue ved sykehuset i Tønsberg, er det en sykepleier som tar et godt tak i føttene mine, og med hjelp fra gode kolleger, manøvrerer hun både føttene og resten av meg fra operasjonsbenken og over i en seng. Det er altså ikke noe rart ved bildet i og for seg. Jeg har gjennomgått en liten og ukomplisert operasjon. Det tok ikke lang tid, og jeg er så godt som klar for å vende tilbake til hverdagen.

Det rare ved bildet, det uforståelige og det jeg ikke vet om jeg greier å beskrive på en noenlunde fornuftig måte, er hvordan disse mine to undersåtter plutselig ikke var mine likevel: Jeg hadde vært ved full bevissthet under operasjonen, men hadde fått en type bedøvelse som virket aldeles utmerket der det var påkrevet. Bedøvelsen ble satt mens jeg var halvveis sittende, halvveis liggende med beina trukket opp under meg. Så forsvant følelsen fra korsryggen og nedover, som forutsatt, og mens de grønnkledde holdt på med sitt, noe jeg naturligvis ikke blandet meg opp i, kjente jeg verken smerter eller annet som er verdt å nevne.

Men så var operasjonen altså over, og jeg skulle ekspederes videre. Da måtte jeg nesten protestere, jeg husker jeg spurte hvem som eide de føttene som de drev og flyttet på. Føtter som altså lå i «min» seng. For mine føtter var det ikke. Mine bein, med føttene på, sto fortsatt i vinkel trukket opp under meg, der jeg satt eller lå, og slik ble de stående enda en god stund inntil følelsen sakte vendte tilbake. Jeg så at sykepleierne løftet føtter og bein på plass, men jeg hadde en krystallklar opplevelse av at mine egne underekstremiteter var et helt annet sted. Kan jeg driste meg til å kalle dette en slags «ut av kroppen-opplevelse»? Det går selvsagt an å betrakte seg selv med en viss distanse, og det har jeg da forsøkt å gjøre når situasjonen krever det. Men det har aldri vært så fysisk og konkret som det ble på dette bildet.