BINDESTREKEN

Dette bildet viser en attest fra Det Kongelige Justis- og Politidepartement utstedt 15.juli 1953, der departementet «gjør vitterlig: Med hjemmel i lov av 9.februar 1923 om personnavn §7 og den fullmakt som departementet har fått ved resolusjon av 9.mars s.å. gir departementet likningsrevisor Ludvig Holst Hansen, Holla, som er født i Sandefjord, 2.august 1920, bevilling til å ta navnet Ludvig Holst-Hansen som slektsnavn i stedet for Holst Hansen. Hans Fulle navn blir Ludvig Holst-Hansen.»Attesten er pyntet med departementets stempel og 8 stk stempelmerker á kr 5. Dette dokumentet er slutten på en lang og relativt omfattende korrespondanse mellom min far og departementet, samt diverse dokumentasjon for å få tillatelse til å benytt bindestreken i etternavnet.

Bakgrunnen er nok at Farfar, og ikke minst farmor, vil jeg tro, mente at «Hansen» var et litt for vanlig, for ikke å si plebeiersk, etternavn. Farfar hadde fra fødselen av hatt «Holst» som mellomnavn. I kirkeboka for Brevik prestegjeld framkommer barnets fornavn i rubrikken «Barnets fulde Navn». Her er Farfar i 1890 oppført som «Ludvig Holst», ektefødt sønn av «Skibskaptein Hans Alettus Hansen og Maren Karine f.Hansen» (Det siste må være feil: Andre kilder sier at Maren Karine «Malla» var født Holst, noe som også passer bedre til resten av dette bildet.) Nå hadde han og Farmor i praksis benyttet «Holst Hansen» som etternavn i alle år. Pappa hadde også fått fornavnet «Ludvig Holst» da han ble døpt i oktober 1920, og som han skriver i sitt brev til departementet 1.desember 1952, 32 år seinere, hadde han «alltid blitt kalt Holst-Hansen både på skolen og i arbeidet, og navnet blir stadig skrevet slik» - altså med bindestrek. «Andre mennesker tror, naturlig nok» at Holst er en del av mitt etternavn. For å få mitt navneforhold inn i lovlige former og for å kunne skrive det slik folk oppfatter det, søker jeg derfor om tillatelse til å kalle meg Ludvig Holst-Hansen.»

Nå skulle det ikke være så enkelt. Departementet skriver tilbake 19.desember 1952 at det «finner ikke å kunne gi Dem bevilling til å anta Holst-Hansen som slektsnavn med mindre det legitimeres at Deres far har vunnet rett til Holst Hansen eller Holst-Hansen som slektsnavn etter navnelovens §16».

Neste skritt på veien er et notat fra Postmester Ludvig Holst Hansen, altså Farfar, som kan bevitne at både han og Farmor alltid benyttet Holst Hansen. Han nevner også at Farmor etter at de inngikk ekteskap er folkeregistrert som Jenny Holst Hansen. Denne sendes Departementet 2.februar, men departementet (18.februar) er slett ikke fornøyd: Krav om ytterligere dokumentasjon av hvordan Farmor og Farfar brukt sine navn og hvordan de har vært registrert, samt tante Wenckes navn fører til et to siders tettskrevet notat fra Pappa. Her bruker har sin juridiske kompetanse og viser til navnelovens hensikt og argumenterer heftig. (Brevet burde egentlig vært gjengitt i sin helhet.) I sitt brev til «det ærede departement» legger han ved «Diverse attester og avisutklipp som bes returnert etter bruken». Disse vedleggene er enten aldri blitt returnert, eller Pappa har latt være å spare på dem. Det siste ville være høyst ulikt ham.

28.mai fyller så Pappa ut et skjema til Departementets Arne Løvold, som tydeligvis har hatt denne saken hele tida, besvarer 10 juni. Da har departementet endelig godtatt bindestreken og regnet ut at ulike gebyrer på kr 40 og kr 30 må betales inn. Departementet har, ved Stempelforvalteren, allerede mottatt kr 10 som Pappa har bedt om kvittering for.

En grunn til at han skriver sin bindestreksøknad i desember 1952 er at han og hans kone, min mor, nylig har fått en sønn, og «av hensyn til hans forestående dåp tør jeg be om at søknaden blir behandlet så snart som mulig.» Nå ble jeg faktisk døpt 10.mai 1953, på Mammas 29 årsdag, og så vidt jeg kan se av attesten fra Den norske Kirke, som jeg riktignok seinere er utmeldt fra, har bindestreken alltid vært til stede i mitt navn. Betyr det at mine foreldre begikk et stykke grov sivil ulydighet? De benyttet jo bindestreken i minst én måned før Det kongelige Justis- og Politidepartement hadde gitt sin tillatelse.