BALLETTDANSEREN

Relasjonen far/sønn har vært et komplekst tema siden tidenes morgen. Jeg har vel allerede vist noen bilder som kan gi noen tanker omkring dette. Og det finnes mange flere. Bildet som kommer her har jeg ikke tatt selv, og jeg ville vel ha glemt det for lengst, om ikke det var for at min kjære sønn fra tid til annen minner meg om det. Bildet er fra ca 1990 og er tatt i gymsalen på en herværende ungdomsskole der jeg hadde mitt arbeid. Det var en slags tradisjon at vi lærerne forberedte en liten kabaret for elevene ved det årlige juleballet. Dette besto av noen gamle standardsketsjer som gikk igjen, og som var like lite morsomme hver gang. Det morsomme lå naturligvis i å se lærerne i en annen setting enn bak sitt kateter, en setting der de kunne «drite seg ut», og der elevene fikk lov til å le rått og uhemmet av sine pedagogiske ledere. Det er visst mye god terapi i slikt. Og så er det så godt for miljøet, sies det.

Dette året hadde noen av oss tenkt at vi skulle finne på noe nytt, og idéen om en ballettopptreden ble lansert. Vi valgte «Svanesjøen» og plukket ut scenen «Svanens død». Vi gjorde vårt beste for å finne spektakulære kostymer; om jeg ikke husker feil hadde vi «hanekammer» á la Prima Vera med gummihansker på hodet. Og vi øvde inn de mest elegante dansetrinn. Bildet er tatt idet teppet går opp og de dansende fuglene kommer skridende inn på scenen til Tsjajkovskijs mektige musikk.

Men hva har dette med far/sønn-relasjonen å gjøre? Ikke annet enn at min sønn, elev ved denne skolen, sto i salen og så det hele, tok bildet, så å si. Han skildrer det selv i skrift slik:

«Tonene fra Svanesjøen fylte gymsalen idet to mannlige lærere, ikledd strutteskjørt og balletrange, hvite strømpebukser trippet inn på scenen….».

Den rå latteren han fortsatt husker fra medelevene var nok rettet mot meg, men den rammet vel også ham. Slike traumatiske opplevelser setter spor i et ungt sinn, og han vil nok alltid bære med seg bildet av denne katastrofe av en ballettdanser.