SYKKELEN

Det er jo gjerne sånn at de fleste dagene i livet kan virke som gjentakelser. Det skjer ikke noe spesielt, alt er som før, og du kan vanskelig huske, langt mindre gjøre rede for, hva du bedrev nettopp denne dagen. Men så er det altså dager, enkelte punkter i livet da det skjer noe skjellsettende, dager som blir stående som gylne øyeblikk, for eksempel fordi utviklinga tar en helt ny retning og gir nye og spennende muligheter. En slik dag kan for en meget ung mann være da han får sin første sykkel. Livet og verden åpner seg. Aksjonsradiusen utvides dramatisk.

For meg skjedde det en sommerdag i 1961 eller -62, og det skjedde nok med diverse formaninger om å være veldig forsiktig. Jeg ble selvfølgelig ikke sluppet direkte ut i trafikken, og noen av bildene viser hvordan vi småguttene var mest opptatt med for eksempel å lage «motor» ved hjelp av klesklyper og pappbiter som vi monterte inn mot eikene. De lagde en flott flappe-lyd, som om vi kjørte tunge motorsykler rundt husveggene. På meieriet like nedenfor der vi bodde kunne vi dessuten finne rester av de lange remsene med sølvpapir som ble brukt til å lage flaskekorker. Dagens ungdom som er flasket opp på melkekartonger skjønner selvsagt ikke dette, men de gamle melkeflaskene av glass var korket med kapsler av sølvpapir: sølv eller gull, eller med striper i gilde farger, alt ettersom hvilken type melk som var tappet på flaskene. Disse metallremsene var ypperlige til å pynte syklene: Vi flettet dem innimellom eikene, og syklene våre skinte. «Fløtekorkene» i gull sto spesielt høyt i kurs.

Men all glede kan ende i fortvilelse. Sånn er det visst alltid. Et bilde som har svidd seg fast er fra den dagen da jeg skulle få sykle på «Nyvegen». Den heter nok ikke det nå lenger, dette er jo tross alt snart 60 år siden, og veien er slett ikke så ny som den gang. Nå er den vel en del av rv.181. Mamma og søstrene mine hadde vært i butikken, og skulle ta denne veien hjem for avvekslingens skyld. Nyveien var noe mer trafikkert enn «Badebakken» som gikk forbi huset vårt, men siden Mamma var der, ble det nok ansett som trygt å la den unge syklisten få prøve seg. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg lå nok litt etter dem i løypa, og var i ferd med å ta dem igjen. Jeg syklet forskriftsmessig på høyre side, og Mamma, som hadde den store tvillingvogna å dra på, gikk like forskriftsmessig på venstre side. Idet jeg kommer opp på siden av dem går jeg av sykkelen og skal krysse over. Dette skjer i en sving, og en bil, som ifølge mitt bilde var en gammel veteran i retning av en slags T-Ford, er plutselig midt i veien. Den treffer ikke meg, men bakhjulet mitt får seg en alvorlig trøkk, og syklistkarriæren får en lengre og høyst ufrivillig pause mens sykkelen blir sendt til reparasjon.

Det går ikke fram av bildet om syklisten fikk skjenn, husarrest eller annen straffereaksjon for sin alvorlige uoppmerksomhet i trafikken. Noen grundige formaninger ble det sikkert snakk om, men dette er vel en situasjon av den typen hvor «det kunne gått så mye verre». Og det er vel i seg selv en slags formildende omstendighet?