ALPINISTEN

Det har vært bilder med sportsmotiv tidligere i dette albumet, og det kommer nok flere. Her er et bilde som egentlig er et diplom: Det er sterkt falmet nå, omtrent 57 år etter at det ble mitt, men fortsatt kan vi se tydelig tegningen av en ung mann som svinger seg elegant nedover en slalåmløype. Det går også greit å lese teksten som er fylt inn med blekk: «Diplom tildelt Jørund Holst-Hansen som 6.premie i Aas skoles skirenn den 11/2 1962».

Et kjært minne, vil jeg si. En 6.plass i slalåm er ingenting å kimse av. Bare tre plasser unna pallen, kunne man jo være fristet til å tenke. Skal jeg være litt i overkant svulstig kunne jeg jo hevde at dette diplomet, sammen med diverse annen opptreden på eller i nærheten av diverse idrettsbaner, kan ha vært med på å forme en identitet, en selvforståelse, en oppfatning av hvor man hører, eller ikke hører hjemme.

Som en pjuskete liten 3.klassing, så vidt 9 år gammel, uten spesielt god kontroll over de to plankene som var spent fast under føttene mine, må det ha vært en skremmende opplevelse i det hele tatt å skulle debutere som alpinist i noe så ambisiøst som et SKIRENN. At man da faktisk greier (på et vis) å fullføre og motta diplom som synlig bevis på at det vare bare fem medelever, jeg gjentar, fem! som var raskere og bedre enn meg, ja, kan man da forlange mer? Ser man ikke straks muligheten for en lysende karriere i stadig brattere og større bakker? Satser man ikke på alpint etter slik en strålende debut?

Bildet må imidlertid justeres noe med en enkel saksopplysning: Sju elever deltok i slalåmkonkurransen. Seks av dem kom i mål. Sjuendemann falt på startstreken og ble liggende.

Et kjært minne, ja! Tross alt er vel dette diplomet (nesten) det eneste jeg har av troféer fra idrettslig innsats. Den første og siste premien jeg har tilegnet meg.