GITARIST

Det er med en viss blyghet jeg viser fram en serie bilder under denne overskriften. Nå må ingen gå i fella og tro at dette skal handle om en «gitarist» uten først å definere begrepet: Man kan jo gjerne nevne en rekke gitarister som mestrer sitt instrument til fullkommenhet. Ambisjonsnivået ligger ikke akkurat der, selvsagt ikke. Det burde kanskje heller snakkes om «klimpreren», han som i ensomhet og bak nedrullede gardiner tillater seg en viss glede ved å lete fram forsiktige klanger og det som kan minne om melodier fra gitarens dyp, uten at det stilles for store krav om kvalitet. Nok om det!

Først et bilde fra siste halvdel av 1960-tallet. Bildet er tatt i lokalene til det som den gang var «Håndverker’n» i Rådhusgata. En gruppe på 10-12 mennesker sitter i ring med hver sin gitar på fanget. «Hver sin gitar», ja. En av dem har riktignok et lekkert og nypusset eksemplar av en jazzgitar, med dertil hørende forsterkeranlegg. De øvrige instrumentene er en broket blanding av akustisk treverk med strenger på, noen antikvariske eksemplarer med rustne strenger, formodentlig gravd fram fra bestemors loft, andre mer eller mindre nye og ubrukte.

Den elektriske jazzmannen spiller noen kompliserte akkorder og drivende soloriff for liksom å vise resten av forsamlingen hvordan det kan eller skal låte. Og joda, det låter riktig fint. Mannen har jo lang erfaring fra danseband, må vite. Han har gjort dette før. Vi andre lytter andektig. Vi er på kurs, som man vel allerede har forstått. Så er det vår tur til å prøve. Det låter ganske annerledes. Det låter som om et kurs absolutt er påkrevet. Et kurs og øving. Massevis av øving.

Neste bilde er fra gutterommet. Undertegnede er innstilt på å øve, men først må instrumentet stemmes. Vi ser ham sitte med en «stemmefløyte» som skal være et nyttig hjelpemiddel, men gitaren er og blir sur. Slikt hører man jo, til tross for manglende erfaring. Trikset med å stemme 5.strengen etter telefonens summetone har også vært forsøkt, men hva med alle de andre strengene?

Ynglingen er utålmodig, og kursutbyttet blir svært magert. Det går etter hvert som det måtte gå; gitaren blir solgt. Gitaristkarrieren blir avlyst.

Neste bilde er tatt en vakker sommerdag på en fjellhylle i Mølleråsen med utsikt over byen og fjorden. Ynglingen har klatret opp hit og sitter nok en gang med en gitar i fanget. Fadesen med det mislykkede gitarkurset er tilbakelagt. Gitaren ble solgt, som sagt, men det er lov å ombestemme seg: Etter en tid anskaffes ny gitar nok en gang. Bildet sier ingenting om hvordan akkurat det kunne gå til, men han har lovet seg selv at denne gangen skal han ikke gi seg så lett: Ved hjelp av gode venner og diverse visebøker har han lært seg både stemming, en håndfull akkorder og et enkelt fingerspill. Dessuten har tida gått, og det har dukket opp masse spennende tekster og melodier fra England og USA. Den såkalte «Visebølgen» skyller inn over landet, og man trekkes villig med i dragsuget.

Den gang for 50 år siden egnet hylla på Mølleråsen seg utmerket til klimpring i ensomhet, så lenge været og forholdene ellers er på klimprerens side.

Nå finnes det nok, hvis jeg leter grundig, en god del andre bilder der gitaren er med, om ikke annet som en rekvisitt i bakgrunnen. Jeg hopper likevel framover i tida, og finner et ganske nytt bilde, det kan være tatt sist sommer: Klimpreren er blitt tilsvarende eldre, men det hender fortsatt at han en varm sommernatt kan ta med seg gitaren og en bunke gamle visebøker ut, ikke opp på en fjellhylle, men heller ut på verandaen, der det svært stillferdig og uten å sjenere naboene hentes fram noen diskrete klanger. Svært, svært forsiktig.