Drama i skogen


Jeg sitter grublende i skyggen

Av tette, høye bjørketrær

Og klasker fåfengt etter myggen

Som surrer, både her og der

 

Den surrer og den biter grådig

Så fort den bare slipper til

Den er på ingen måte nådig

Men hensynsløs og gal og vill

 

En liten blodtørst kjekkas prøver

Et angrep mot mitt høyre ben

Jeg burde slått den frekke røver

Men var dessverre litt for sen

 

Den hever snabelen og stikker

Og tømmer benet mitt for blod

Men når man såpass heftig drikker

Blir selv en myggkropp full og god.

 

Så full av blod, så tung i magen

Kan den ei lette og fly vekk

Da klasker jeg. Timen er slagen!

Den dør i blodsprut, gru og skrekk

 

Ja, myggens nekrolog blir skrevet

Og trøsten er så god som gull

Selv om den brått herfra ble revet:

Den døde lykkelig og full






RAPPORT FRA JERNBANEKAFÉEN

 

Dær av å te det følas som at allting går i dass

Du har trøsta dæ å drekki tomt det siste timeglass

Dær akkerat som livet letær etter rekti spor:

Kaféen ær et venterom, jæ finner mæ et bord

 

For dær gått iblant å sitte på en jernbanekafé

Et ste der trøtte sjelær kan finne sæ litt fre

Me utsikt te perrongen ser jæ livet fly forbi

Å syns litt synn på alle folk som har så dårli ti

 

Sitter hær å glanær på klokkene som står

Å likkavæl så sierem «Så fort som tia går!»

Men tia mi står stille nå, det ække møe fart

Jæ burte tatt mæ sammen og finni på no snart

 

Sitter hær å glanær på togene som går

Pussi det at toga går sjæl omatte klokka står

Ja, toga har vel dåli ti, men det har ikke jæi

Jæ burte vel, naturligvis, se å komma mæ i vei

 

Kjøpær mæ en kaffeskvett å så en kakebit

Nytær det at stress å mas slett ikke når inn hit

Sitter hær å grublær å pønskær på et dikt

Men hue går på tomgang, fullstendi hjærnesvikt

 

Det ække lett å presse ut så møe som et vers

Det skranglær oppi hue dær det meste står på tvers

Ja, kulepenn er tørka inn å papiret er tomt

Kompassnåla den virrær runnt, det hær ær bare dumt

 

Nei, dække alle daene som kommer helt i gang

Ja, livet ær et venterom – kan detta bli en sang?

Mens jæ sitter her å lurær litt på hva å hvor jæ skal

Kaka den har tørka inn å kaffen ær blitt kall

 

jhh – august 2024





(En slags) BLUES PÅ VINTERFØRE


Nå er’e svarte natta midt i pokkers januar

Vi måker snø og minnes sårt den sommeren som var

Vi tenker på den gang da vi gikk barbeint på ei strand

Og kjøla ner og bada litt i passe lunkent vann

 

For nettene er lange nå, og kulda har satt inn

Og verden herjes heftig av en voldsom vintervind

Det snør og regner vintervått og alt er tungt og trist

Og holkeføret glefsegliser grådig: «Takk for sist!»

 

Ja, isen den har lagt seg og gjort gata såpeglatt

Jeg slo den høyre skinka da jeg snurra rundt og datt

For du må sko deg skikkelig når gata er et speil

Men broddene lå hjemme, så da var jo alt min feil

 

Jeg har feber og jeg fryser, dette holder jeg’kke ut

For snørr og tårer renner, jeg har nesa i en klut

Jeg hoster som et pukkverk og jeg nyser døgnet rundt

Være småsjuk halve året kan da ikke være sunt

  

Og istappene truer som en satans giljotin

Hvis du har uflaks treffer dem vel midt i skallen din

Det er kø på ortopedisk for å få sitt bein i gips

Et par krykker kunne være det perfekte gavetips

 

Hvis vi må ut så pakker vi oss inn i tjukke klær

Og prøver å beskytte oss mot djevelsk vintervær

Det hjelper litt med votter, skjerf og ull og vinterfrakk

Og ellers kan du holde varmen med en stiv konjakk

 

Med snø og sno og skodde har vi vinter over alt

Vi prøver å bekjempe is på trappa vår med salt

Men dem sier at det snart går imot sommer og sankthans

Selv om måkebiler brøyter nedi gata uten stans

 

For sola har visst snudd og snøen vil nok renne vekk

Da er det kanskje håp for oss som har litt vinterskrekk

Så hvis ingen går på trynet eller brekker bein og arm

Da ska’ru se at sommer’n kommer, smilende og varm


januar 2023

I MANGEL PÅ ALPELUE

Det hadde kanskje hjulpet med en alpelue nå

Og et åpent blikk som skuer mot det fjerne

Da hadde kanskje rimene og rytmen strømmet på

Når blikket traff en grønn poetisk stjerne

En alpelue hadde vel utvilsomt pyntet opp

På en dikters altfor tanketomme hode      

Han sitter her i ensomhet mens hjernen lyser «Stopp!»

Som en fremmed på en uoppdaget klode

For tankene ble trekkfugler som hastig fløy forbi

Og i hodet er det ørkensand og tørke

Alle dikt som skulle spire er blitt borte nå fordi

Sinnet ligger dvaskt i grått apatisk mørke

Men jeg skulle stått der lyttende til pulsslag og til vind

Og kjent med hele meg på det å leve

Jeg skulle åpnet alt jeg har av tanker, sjel og sinn

Og diktet metaforer som kan sveve

Jeg skulle diktet fuglesangen til en gylden flod

Og fanget sol og sky i lette strofer

Jeg skulle dyppet fjærpennen i eget hjerteblod

-          men så ender alt i flaue katastrofer

For jeg har ingen alpelue som kan trylle frem

De lekreste, mest skjøre poesier

Min Pegasus har sviktet meg og luntet skuffet hjem

Gjennom kratt og myr langs triste stumme stier

Så da tar jeg meg vel kanskje en liten dram til trøst

Og tørker fjærpennen forsiktig på min trøye

For ute er det kaldt og trist og nesten bare høst

Og ambisjonene var trolig alt for høye

(August 2020)

KANSKJE EN SLAGS SONETT

et siste lite vers å nynne på

et vers som stille lister seg på tå

som slutten på en sang som ingen kan

som viskes ut som skjøre spor i sand

en vise som blir sunget med sordin

en siste dråpe gammel moden vin

som står igjen, en enslig liten rest

som minne om en siste stille fest                                   

en sang som taus og ensom toner vekk

et fartøy som med ett er sprunget lekk

som sakte senker baugen til farvel

som ikke søker andre enn seg selv

her står en sanger uten flere ord

her legges lutten varsomt ned i jord

(juli 2020)

Innerst inne i den lange korridoren er det stille

Du har flommet gjennom livet som en heftig, kraftfull bølge,

Der du hadde alt du trengte; trygghet, glede, venner nok.

Du har alltid kjent at du har gått omkring i flokk og følge,

Som et midtpunkt i en sirkel, som en trekkfugl i sin flokk.

Du var omgitt av så mange varme, trygge, gode hender.

Livet smilte til deg og det meste gikk helt av seg selv.

Det var lek og livlig latter, det var fest med gode venner.

Tanken streifet deg vel knapt at det en gang skal tas farvel.

Men så oppdager du altså etter hvert at flokken slipper,

Og at skyggen er den eneste som følger deg helt frem.

Du går inn i labyrinter der det meste rundt deg glipper,

Og alene for deg selv må du nå finne veien hjem.

Vi har gått i korridorer så uendelige, lange,

Uten å se hvor de ender, hvor nå dette fører hen.

De er også ganske smale, nesten klaustrofobisk trange,

Så de nærmest tvinger oss til å gå gjennom én og én.

Vi har lært oss det å slippe tak i varme trygge hender.

Vi har vendt oss til å rusle, uten følge, for oss selv.

Det er ingen her som bryr seg, ingen fiender eller venner.

For alene skal vi være nå når dagen går mot kveld.

Innerst inne i den lange korridoren er det stille

Ingen skravler og forstyrrer, ingen gråter ingen ler.

Du er taust og brått alene, hvilken rolle kan det spille,

For nå er det siste ordet sagt, nå er det ikke mer.

Og så står du der og nøler litt ved døren lengst der inne.

Og du nynner siste verset på en sang du diktet selv.

Ingen hører deg, men du kan sikkert høre tiden spinne,

Og at timeglasset tømmes mot en siste ensom kveld.

Der, alene foran døren, skal du bli ditt siste minne.

Ingen ser deg når du smetter inn og sjekker ut for godt.

Slik skal du med ett bli borte, sporløst rett og slett forsvinne

Ut av tiden, ut av verden, ut av veien du har gått.

(Juli 2017)

BLUES I ULENDT TERRENG

Gått meg vill i jungel’n

Finner ikke fram

Mista oversikten

Og tåka er så klam

Brillene de dogger

Regnet øser ned

Skoa full av gjørme

Jeg er et annet sted

Tar peiling etter sola

Men skyer er i vei’n

Jeg by’ner å få dårlig tid

Jeg veit at jeg er sein

Men retningssansen svikter

Kartet det er vekk

Kompassnåla roterer

Hva blir mitt neste trekk?

Jeg prøver følge elva

Men kommer til en foss

Naturen står og ler av meg

Naturen vil visst sloss

Jeg finner en og annen sti

Som deler seg og går

Tilbake der den b’ynte

Så da står jeg her jeg står

Jeg risper meg på greiner

Og snubler i ei rot

Jeg glir og går på trynet

Og vrikker venstre fot

Det svir og blør på leggen

Jeg fortsetter på trass

Nå møter jeg visst veggen

Nå går visst alt i dass

Og skrenten er så bratt og brå

Jeg ramler ned en kløft

Nå vil jeg ikke mere

Nei, dette blir for tøft

Nå er jeg slakk i strikken

Og øra henger ned

Nå blir det bare rot og tull

Kan noen gi meg fred?

For hekken vokser kjempehøy

Og krattet er så tett

Jeg er så svett og sliten

Jeg gir opp rett og slett

Jeg kaster alle korta

Det herre va’kke smart

Det æ’kke an’t å gjørra

Enn å rykke ned til start

For jeg har:

Gått meg vill i jungel’n

Finner ikke fram

Mista oversikten

Og tåka er så klam

(August 2017)

Del denne siden