(En slags) BLUES PÅ VINTERFØRE
Nå er’e svarte natta midt i pokkers januar
Vi måker snø og minnes sårt den sommeren som var
Vi tenker på den gang da vi gikk barbeint på ei strand
Og kjøla ner og bada litt i passe lunkent vann
For nettene er lange nå, og kulda har satt inn
Og verden herjes heftig av en voldsom vintervind
Det snør og regner vintervått og alt er tungt og trist
Og holkeføret glefsegliser grådig: «Takk for sist!»
Ja, isen den har lagt seg og gjort gata såpeglatt
Jeg slo den høyre skinka da jeg snurra rundt og datt
For du må sko deg skikkelig når gata er et speil
Men broddene lå hjemme, så da var jo alt min feil
Jeg har feber og jeg fryser, dette holder jeg’kke ut
For snørr og tårer renner, jeg har nesa i en klut
Jeg hoster som et pukkverk og jeg nyser døgnet rundt
Være småsjuk halve året kan da ikke være sunt
Og istappene truer som en satans giljotin
Hvis du har uflaks treffer dem vel midt i skallen din
Det er kø på ortopedisk for å få sitt bein i gips
Et par krykker kunne være det perfekte gavetips
Hvis vi må ut så pakker vi oss inn i tjukke klær
Og prøver å beskytte oss mot djevelsk vintervær
Det hjelper litt med votter, skjerf og ull og vinterfrakk
Og ellers kan du holde varmen med en stiv konjakk
Med snø og sno og skodde har vi vinter over alt
Vi prøver å bekjempe is på trappa vår med salt
Men dem sier at det snart går imot sommer og sankthans
Selv om måkebiler brøyter nedi gata uten stans
For sola har visst snudd og snøen vil nok renne vekk
Da er det kanskje håp for oss som har litt vinterskrekk
Så hvis ingen går på trynet eller brekker bein og arm
Da ska’ru se at sommer’n kommer, smilende og varm
januar 2023
I MANGEL PÅ ALPELUE
Det hadde kanskje hjulpet med en alpelue nå
Og et åpent blikk som skuer mot det fjerne
Da hadde kanskje rimene og rytmen strømmet på
Når blikket traff en grønn poetisk stjerne
En alpelue hadde vel utvilsomt pyntet opp
På en dikters altfor tanketomme hode
Han sitter her i ensomhet mens hjernen lyser «Stopp!»
Som en fremmed på en uoppdaget klode
For tankene ble trekkfugler som hastig fløy forbi
Og i hodet er det ørkensand og tørke
Alle dikt som skulle spire er blitt borte nå fordi
Sinnet ligger dvaskt i grått apatisk mørke
Men jeg skulle stått der lyttende til pulsslag og til vind
Og kjent med hele meg på det å leve
Jeg skulle åpnet alt jeg har av tanker, sjel og sinn
Og diktet metaforer som kan sveve
Jeg skulle diktet fuglesangen til en gylden flod
Og fanget sol og sky i lette strofer
Jeg skulle dyppet fjærpennen i eget hjerteblod
- men så ender alt i flaue katastrofer
For jeg har ingen alpelue som kan trylle frem
De lekreste, mest skjøre poesier
Min Pegasus har sviktet meg og luntet skuffet hjem
Gjennom kratt og myr langs triste stumme stier
Så da tar jeg meg vel kanskje en liten dram til trøst
Og tørker fjærpennen forsiktig på min trøye
For ute er det kaldt og trist og nesten bare høst
Og ambisjonene var trolig alt for høye
(August 2020)
KANSKJE EN SLAGS SONETT
et siste lite vers å nynne på
et vers som stille lister seg på tå
som slutten på en sang som ingen kan
som viskes ut som skjøre spor i sand
en vise som blir sunget med sordin
en siste dråpe gammel moden vin
som står igjen, en enslig liten rest
som minne om en siste stille fest
en sang som taus og ensom toner vekk
et fartøy som med ett er sprunget lekk
som sakte senker baugen til farvel
som ikke søker andre enn seg selv
her står en sanger uten flere ord
her legges lutten varsomt ned i jord
(juli 2020)
Innerst inne i den lange korridoren er det stille
Du har flommet gjennom livet som en heftig, kraftfull bølge,
Der du hadde alt du trengte; trygghet, glede, venner nok.
Du har alltid kjent at du har gått omkring i flokk og følge,
Som et midtpunkt i en sirkel, som en trekkfugl i sin flokk.
Du var omgitt av så mange varme, trygge, gode hender.
Livet smilte til deg og det meste gikk helt av seg selv.
Det var lek og livlig latter, det var fest med gode venner.
Tanken streifet deg vel knapt at det en gang skal tas farvel.
Men så oppdager du altså etter hvert at flokken slipper,
Og at skyggen er den eneste som følger deg helt frem.
Du går inn i labyrinter der det meste rundt deg glipper,
Og alene for deg selv må du nå finne veien hjem.
Vi har gått i korridorer så uendelige, lange,
Uten å se hvor de ender, hvor nå dette fører hen.
De er også ganske smale, nesten klaustrofobisk trange,
Så de nærmest tvinger oss til å gå gjennom én og én.
Vi har lært oss det å slippe tak i varme trygge hender.
Vi har vendt oss til å rusle, uten følge, for oss selv.
Det er ingen her som bryr seg, ingen fiender eller venner.
For alene skal vi være nå når dagen går mot kveld.
Innerst inne i den lange korridoren er det stille
Ingen skravler og forstyrrer, ingen gråter ingen ler.
Du er taust og brått alene, hvilken rolle kan det spille,
For nå er det siste ordet sagt, nå er det ikke mer.
Og så står du der og nøler litt ved døren lengst der inne.
Og du nynner siste verset på en sang du diktet selv.
Ingen hører deg, men du kan sikkert høre tiden spinne,
Og at timeglasset tømmes mot en siste ensom kveld.
Der, alene foran døren, skal du bli ditt siste minne.
Ingen ser deg når du smetter inn og sjekker ut for godt.
Slik skal du med ett bli borte, sporløst rett og slett forsvinne
Ut av tiden, ut av verden, ut av veien du har gått.
(Juli 2017)
BLUES I ULENDT TERRENG
Gått meg vill i jungel’n
Finner ikke fram
Mista oversikten
Og tåka er så klam
Brillene de dogger
Regnet øser ned
Skoa full av gjørme
Jeg er et annet sted
Tar peiling etter sola
Men skyer er i vei’n
Jeg by’ner å få dårlig tid
Jeg veit at jeg er sein
Men retningssansen svikter
Kartet det er vekk
Kompassnåla roterer
Hva blir mitt neste trekk?
Jeg prøver følge elva
Men kommer til en foss
Naturen står og ler av meg
Naturen vil visst sloss
Jeg finner en og annen sti
Som deler seg og går
Tilbake der den b’ynte
Så da står jeg her jeg står
Jeg risper meg på greiner
Og snubler i ei rot
Jeg glir og går på trynet
Og vrikker venstre fot
Det svir og blør på leggen
Jeg fortsetter på trass
Nå møter jeg visst veggen
Nå går visst alt i dass
Og skrenten er så bratt og brå
Jeg ramler ned en kløft
Nå vil jeg ikke mere
Nei, dette blir for tøft
Nå er jeg slakk i strikken
Og øra henger ned
Nå blir det bare rot og tull
Kan noen gi meg fred?
For hekken vokser kjempehøy
Og krattet er så tett
Jeg er så svett og sliten
Jeg gir opp rett og slett
Jeg kaster alle korta
Det herre va’kke smart
Det æ’kke an’t å gjørra
Enn å rykke ned til start
For jeg har:
Gått meg vill i jungel’n
Finner ikke fram
Mista oversikten
Og tåka er så klam
(August 2017)